Assassin’s Creed-serien har hatt sine opp- og nedturer over de mange årene den har eksistert. Den siste tiden har spillene vokst seg gigantiske, med enorme kart, fulle av innhold, massive mengder oppdrag og ting å gjøre. Man kan si at de siste spillene, spesielt Valhalla, har vært ganske oppblåst.
Rett skal være rett, undertegnede har likt gigaspillene fra de siste årene. Valhalla hadde noen virkelige høydepunkter. Men det ble litt mye til tider.
Inn kommer Mirage. Opprinnelig planlagt som nok en DLC til Valhalla, men gjort om til et frittstående spill.
Solstekt ørken
Hovedpersonen i Mirage er Basim, som vi stiftet bekjentskap med i AC Valhalla, i en eldre utgave av seg selv. I Mirage er Basim en ung gatetyv i Baghdad, og ved noen uheldige omstendigheter stifter han bekjentskap med den evige kampen mellom de slemme og de gode, som hele Assassin’s Creed-serien bygger på.
Han blir fort med i Assassin-ordenen og får sine første oppgaver i de solstekte gatene.
Det er et kompakt spill på de fleste måter, i hvert fall sammenlignet med de øvrige AC-titlene. Kartet er veldig håndterlig. Det omfatter Baghdad og dens mange bydeler og distrikter. Du kan også farte ganske fritt rundt omgivelser utenfor byen – det er ørkenlandskap, oaser, jordbruk, og flere mindre tettsteder og landsbyer.
En enklere verden
Det samme gjelder spillbarheten. Basims jobb er å jakte på medlemmer av den slemme ordenen. Vi suser rundt på hustak og langs gatene i kjent Assassin’s Creed-stil, men det er mer fokus på sniking, på å ta ut soldater og vakter usett, på å bruke omgivelser til din fordel, og når du finner dine mål, handler det om å ta knekken på dem stille, og komme deg fort unna uten å bli oppdaget.
Du får etterhvert et fint utvalg verktøy som hjelper deg i arbeidet. Du får kastekniver, piler som får vaktene til å sovne, feller som frister dem vekk fra patruljerutene, røykbomber og lignende. Du har selvsagt også et sverd som er behjelpelig om du skulle havne i åpen kamp.
Tingen er at alt dette er ganske begrenset, igjen sammenlignet med andre spill i serien. Det blir aldri et overveldende antall våpen å håndtere. Du kan oppgradere utstyret ditt, men bare litt. Du får låst opp flere nye egenskaper, men ikke supermange. Alle aspekter av gameplayet er liksom holdt på et fornuftig nivå. Og det er ganske behagelig.
Nok å drive med
Det samme gjelder mengden sideinnhold. Alle distrikter av kartet har et visst antall skjulte kister, mystiske bøker du kan samle opp, gåter som leder til skjulte skatter, eller verdisaker du skal stjele. Alt dette er moro å lete opp og snike seg frem til. Det er en håndfull små sideoppdrag og et utvalg kontrakter der du kanskje skal drepe et mål eller eskortere noen uten å bli skadet. Alt dette er som sagt veldig håndterlig. På rundt 30 timer hadde vi rett og slett gjort alt som var mulig å gjøre i spillet.
Det er litt artig: Det er ikke mange årene siden et åpen verden-spill som gir deg 30 timer med spillbarhet ville blitt ansett som en stor, profilert utgivelse. Nå blir det håndtert som et lite spill til en hyggelig pris. Men du får virkelig valuta for pengene her!
For mye kløning
Vi koste oss med Mirage, men problemene gjenstår: Kontrollsystemet er fortsatt unøyaktig, som det alltid har vært i denne serien. Det er lett å bomme på det du skal hoppe til, havne i kamp selv om du prøver ditt beste for å unngå det, bli sittende fast inntil veggen eller oppå et tak. Og vi opplevde en god del regelrette krasj.
Vi håper at UbiSoft tar tak i dette en vakker dag.
Inntil videre: Det neste spillet i Assassin’s Creed-serien ser ut til å vende tilbake til gigaformatet. Og det er helt greit! Men det har vært hyggelig å komme seg gjennom denne litt kortere varianten i mellomtiden.
